|
|
"Nå begynner festen" ropte Carlos, lederen for de paramilitære. Ordene hadde ikke stoppet å rikosjere mellom husene før automatvåpnene druknet dem sammen ropene om nåde fra de 6 oppstilte personene.
15 minutter tidligere angrep AUC (Colombias forente selvforsvarsgrupper) San José de Apartadó. Klokken var 23.30 og alt var mørkt, men ett unntak. I et av husene var flere naboer samlet for å se en film. De ble avbrutt av at hoveddøren ble sparket inn og uniformerte væpnede menn i tvang dem ut i nattemørket med trusler og slag, hvorpå de ble plassert i knestilling på landsbyens sportsplassens. De fremmede ville vite hvem som var landsbyens ledere. Noe som var forunderlig, siden de paramilitære vanligvis opererer med såkalte svartelister hvor navnene på ofrene er nedtegnet. Det eneste svar de fikk var "her er vi alle ledere." Ingen var villig til å angi sine medborgere. Men de la merke til at en av de anholdte skalv av nervøsitet og angst, så de tok han til side, og lot han velge mellom munningen på en pistol og samarbeid. Han knakk sammen og pekte på et av husene. Anibal Jimenez, opptreningskoordinator i samfunnet, visste hva som var i ferd med å skje fordi han var ennå våken da den væpnede gruppen ankom landsbyen. Han visste også at hans tid var kommet da de banket på døren og ropte at han skulle komme ut. Derfor vekket han sine to døtre, tok farvel med dem og la en bunke med sedler i handen til den eldste, før han gikk ut i mørket....
Flyktninger i sitt eget land
Anibal skulle den følgende onsdagen vende tilbake til sitt fødested La Esperanza (Håpet) som ligger 6 timers gange opp i fjellene fra San José de Apartadó. Her bodde de helt til en dag i desember i 1996 da de paramilitære og hæren kom og spredde sin terror. Sivilbefolkningen i denne grenda og 28 andre nærliggende bosetninger ble spredt for alle vindens retninger. Noen flyktet inn til Medellín og Cartagena hvor de prøver å overleve i fattigdomsbeltene som omgir disse byene. Andre igjen nektet å bryte med sine røtter og bestemte seg for å bli, uansett hvilken risiko denne avgjørelsen måtte medføre. Planen var å før eller senere vende tilbake og over 2 år senere med ledsagelse fra kirken og Peace Brigades International (PBI) skulle drømmen kunne realiseres. De paramilitære satte en stopper for drømmen til Anibal, og gjorde at de 100 andre bøndene måtte utsette hjemreisen til et ubestemt tidspunkt.
SAN JOSÉ: SØKEN ETTER FRED
San Jose de Apartadó var en landsby med 3000 innbyggere som ligger ved foten av Abibe fjellene, i østlige Urabá. Det var en forholdsvis velstående region fordi den svarte jorden er svært fruktbar og egner seg til dyrking av alt mellom kakao og bønner. Her oppe opererte også geriljagruppen Jose Maria Cordoba, den eldste fronten til Farc, som også er den største væpnede opposisjonsorganisasjonen i Colombia i dag. "Vi levde i en relativ fredelig sameksistens i alle disse årene. Med jevne mellomrom kom de for å kjøpe forsyninger eller spurte om å få frivillige donasjoner til støtte for deres væpnede kamp mot regimet," forteller en bonde. Fra dette strategisk viktige utgangspunkt kunne geriljaen utføre krigstokter mot nesten hele Urabá, fra Mutata i sør til Turbo i nord. I 1996 startet ACCU, den samlede paramilitære organisasjonen i regionen, sammen med hæren en offensiv for å drive geriljaen ut av fjellene. Med ett befant San José seg mellom barken og veden. Grytidlig en morgen gikk de paramilitære inn i landsbyen. Da de vendt tilbake til skogen etterlot de seg fire av landsbylederne døde og en klar advarsel til de resterende: ”hvis dere ikke forlater byen i løpet av tre dager vil vi vende tilbake og alle de som da ikke er dratt vil dele skjebne med lederene deres”. Senere samme år ble alle de omkringliggende grendene hjemsøkt av dødsskvadronenes terror. Bøndene tok med seg så mye de kunne bære med seg og flyktet ned til San José. Her ble de møtt av folketomme gater. Det som en gang hadde vært et sted med sprudlende liv, var blitt forvandlet til en folketom spøkelseslandsby, tilholdssted for kun fire familier som til tross for vedvarende truslene hadde bestemt seg for å bli.
Nøytralt fredssamfunn
Den 23. mars 1997 ble det etablert et fredssamfunn i San José de Apartadó. Lokalsamfunnet, bestående av de nyankomne flyktningene, var da i flere måneder blitt tæret på som følge av et systematisk brudd på menneskerettighetene deres fra begge sider i konflikten. Sirkelen var på nytt blitt sluttet. De befant seg i samme situasjon som den originale befolkningen 6 måneder tidligere. I motsetning til denne valgte samfunnet å bli og å "sikre autonomi og en alternativ utvikling basert på respekt for menneskerettighetene" med avstand til "krigens brutale dynamikk i regionen”. "Vi kunne ikke sitte passive og se på at krigen ødela alle sosiale bånd", forklarer Jose, en av fredssamfunnets ledere.
Allerede den første uken skulle gi dem et forvarsel om at det skulle bli vanskelig å vinne aksept for nøytralitetslinjen hos de krigførende partene. De paramilitære satte opp en permanent veisperring like utenfor byen, et steinkast fra en militær leir. Etter 6 måneder hadde 35 bønder møtt sitt endelikt her.
Et samfunn i kryssilden
Men det var ikke bare den ekstreme høyresiden som forsøkte å kvele lokalsamfunnets anstrengelser for å sikre fred i sine omgivelser. I oktober samme år ble en arbeidsgruppe stoppet av Farc da de etter endt arbeidsdag på jordene var på vei tilbake til San José. Etter å ha forhørt seg om hva de holdt på med i landsbyen plukket de ut 3 av lederne i samfunnet. "Gjennom dere skal vi vekke oppmerksomheten (til samfunnet)" sa lederen av geriljagruppen før de 3 ble avrettet med en maskinpistolsalve. Det paradoksale og absurde ved geriljaens handling er at San José har en egalitær samfunnsstruktur som i teorien burde sammenfalle med geriljaens ideologiske basis. Den består av 11 komiteer organisert som et kooperativ, der alle aller arbeider til fellesskapets beste. Avlingene fordeles likt mellom alle innbyggerne og profitten fra salg investeres i helse, utdanning og utvikling.
Mot alle odds
Befolkningen i San José har gjennomgått store lidelser i forsøket på å overleve som samfunn, omringet av borgerkrigens inferno. Men truslene utenfra, som har ødelagt så mange lokalsamfunn og spredt tusenvis av familier for alle vinder, forsterket båndene mellom menneskene i San José. "Motgangen har gjort oss sterkere" understreker en av bøndene mens han venter på at arbeidslaget skal bli fulltallig, "vi står alle sammen derfor er vi mindre sårbare."
Dobbel sivil ulydighet
Eduard jobber for Justicia y Paz, en colombiansk menneskerettighetsorganisasjon som arbeider med flere samfunn av internflyktninger i Urabá regionen. For over to år siden, like før San José erklærte seg fredssamfunn, kom han til San José de Apartadó. " Idéen bak fredssamfunnet er å skape nøytral sone, hvor menneskene kan leve og definere sine livsprosjekt uten innblanding fra de krigførende partene, det seg være geriljaen, paramilitære eller hæren", forteller han.
"Staten har alltid glimret med sitt fravær, bortsett fra militæret som sammen med deres paramilitære sammensvorne har spredd redsel i området. Geriljaen på den andre side har alltid ansett seg selv som befolkningens representant og stemme, men befolkningen anser dens tilstedeværelse som problematisk. Derfor er fredssamfunnet å anse som en dobbel sivil ulydighet både mot statens militære representanter og geriljaen." Ifølge Eduard, var forholdet til disse basert på løgnen. De måtte konstant lyve når de ble spurt om å gi informasjon om bevegelsene til den ene og den andre parten. Nå derimot lar de "sannheten komme fram i lyset og nekter gjennomferdsel eller å gi informasjon eller forsyninger til de væpnede aktørene uten å føle frykt. Fredssamfunnet stiller spørsmålstegn ved statens virksomhet og dens fundament, samtidig som de foreslår, gjennom sitt eksempel, en annen mer verdig livsform, en samfunnsstruktur og økonomi basert på solidaritet og kollektive verdier".
Internasjonal tilstedeværelse
I lokalsamfunnet eksisterer en annen type mer demokratisk ledelse. Valg av representanter hver 6. måned, og allmøter hver søndag gir ikke grobunn for korrupsjon og vanstyre. Her legges det, ifølge Eduard, uselviske og kommunitariske motiver til grunn for beslutningene. Ingen enkeltpersoner utkrystalliserer seg som leder, " her styrer alle". Internasjonal tilstedeværelse er fundamentalt for fredssamfunnet, ifølge Eduard, og styrker fredssamfunnet på to måter. Den kontinuerlige ledsagelse fra PBI har gjort at hæren, de paramilitære og geriljaen respekterer i større grad San Josés status som nøytralt fredssamfunn. Samtidig representerer de en moralsk støtte som styrker båndene mellom medlemmene i samfunnet. Tilstedeværelsen motiverer landsbyboerne til å fortsette og jobbe mot deres endelige mål: vende tilbake til deres opprinnelige bosteder, som de ble tvunget til å forlate for snart 3 år siden.
Epilog:
Etter at denne artikkelen ble skrevet i mai –99, har konflikten bare forverret seg i hele Colombia, også i San José. To nye massakrer har rammet fredssamfunnet. Ved en anledning var medlemmer av PBI øyenvitner til det som skjedde. Begge gangen var de paramilitære gjerningsmennene og begge gangene oppholdt hæren seg i nærheten, ifølge Amnesty International. Disse episodene er to av en lang rekke eksempler hvor colombianske sikkerhetsstyrker og illegale dødsskvadroner samarbeider og koordinerer, et forhold som FN´s høyestekommisjonær for menneskerettigheter ved flere anledninger har påpekt eksisterer.
PBI har i den siste tiden trappet opp sitt nærvær i San José og andre flyktningslandsbyer i den nordvestlige Urabá regionen. Som en reaksjon på massakrene mot våre samarbeidspartnere ble vårt internasjonale støttenettverk iverksatt for å legge et massivt internasjonalt press på de colombianske myndighetene, for å tvinge de til å ta affære, bringe de skyldige til dom og hindre at historien gjentar seg. Vår tilstedeværelse er kontinuerlig i fredssamfunnet San José de Apartadó, og det vil den fortsette å være så lenge vi kan bidra til å befeste sivilsamfunnets rett til å velge å ikke bli dratt med inn i konflikten.
|
|
