Artikkelen er skrevet av Michael Harram (ledsager i PBI Colombia) og oversatt til norsk av PBI Norge.
Vi befinner oss dypt i Urabá i Antioquia, omgitt av natur og variert jordbruk. Der holder Fredssamfunnet “Comunidad de Paz de San José de Apartadó” til. En gruppe bønder som i nesten tretti år har stått imot den væpnede konflikten gjennom arbeid, samhold og verdighet under et kraftig prinsipp om ikke-vold og nøytralitet. Dette samfunnet ble offisielt grunnlagt 23. mars 1997, da innbyggerne var lei av vold og væpnede gruppers kontroll, og tok et tydelig standpunkt: erklære nøytralitet, leve uten våpen, og organisere seg under prinsippene om solidaritet, respekt og selvbestemmelse.
Urabá-regionen har alltid vært et konfliktområde. Den strategiske plasseringen mellom Karibia, Chocó-regionen og indre Antioquia gjør det til et viktig sted for handel, men også et sted der mange vil ha kontroll. Dette området bestående av elver, fjell og dyrkbar jord er ideell til å plante kakao, mais, bananer, og yuca… men nettopp denne rikdommen bringer også med seg vold. På 80- og 90-tallet var krigen i full gang: geriljaer, paramilitære og militæret kjempet uavbrutt mot hverandre, og bøndene befant seg midt i kryssilden. Mange folk ble fordrevet, og andre ble drept for ikke å ha valgt side i konflikten. Befolkningen i området ble lei av så mye vold og etablerte dette samfunnet basert på fred, solidaritet og kollektivt arbeid. De ville bevise at det var mulig å leve uten våpen, ta vare på jorden og støtte hverandre. Satsingen på samhold ga dem mulighet til å vokse som motstandsbevegelse.
Mange folk ble fordrevet, og andre ble drept for ikke å ha valgt side i konflikten.
Den stadige volden gjorde at de brøt relasjoner med militæret og andre offentlige institusjoner, fordi de hevdet at det offentlige ikke ga samfunnet deres sikkerhetsgarantiene de etterspurte. I tillegg til historiske forbindelser som Brigade XVII har hatt med paramilitære grupper, ifølge gjentatte anklager fra lokalsamfunnet.
Etter hvert begynte Comunidad de Paz å utarbeide forskjellige strategier for motstand, motstandsdyktighet og selvbeskyttelse. Men én ting var tydelig: fellesskap betyr beskyttelse. Og derfor jobbet de mot å bygge dette fellesskapet hver dag og på alle nivåer: sosialt, økonomisk, økologisk, pedagogisk, kulturelt, spirituelt og internasjonalt. For det første, arbeid for fellesskapet gjennom dugnad og kollektive arbeidsdager der familier sår, høster og deler fruktene. Dette sikrer at ingen går sultne og at båndene mellom alle blir styrket – det sosiale vevet. Derfra kom satsingen på å være selvforsynt: produsere til eget behov for ikke å være avhengig av markedene eller ekstern hjelp, noe som var avgjørende når veiene ble blokkerte av ulovlige sperringer og man ikke kunne komme seg til markedene.
Deretter startet de med agroøkologi som innebærer å slutte med kjemikalier i jordbruket, bevare frø, ta vare på jorda og vannet – å jobbe i harmoni med naturen. Dette er ikke bare en jordbruksteknikk, men et politisk trekk. De samarbeider med bedrifter som Lush Cosmetics, som har blitt internasjonale partnere ved å kjøpe økologisk og miljøvennlig kakao for sine såpeprodukter.
Organisk kakaodyrkning ble enda en bærebjelke for motstandsbevegelsen deres. Bøndene fra Comunidad de Paz dyrker kakao på en måte som beskytter det biologiske mangfoldet. De fermenterer kakaoen, tørker den og så selger den gjennom rettferdig handel. I dag er kakaoen deres hovedinntektskilde og et symbol på selvbestemmelse. Det beviser at man kan leve av jorda uten å ødelegge den. Inntektene muliggjør prosjekter innenfor utdanning, helse og samfunnsforbedringer.
Organisk kakaodyrkning ble enda en bærebjelke for motstandsbevegelsen deres.
Minnene og kulturen spiller en avgjørende rolle for Comunidad de Paz. Å huske ofrene, gå minnevandringer på stedene der volden skjedde, plante trær, male veggmalerier, synge, fortelle historier og sette opp teaterforestillinger – alt dette holder identiteten deres i live og styrker samholdet. De har områder som mausoleer eller kirkegårder for å hedre de som har falt, noe som i seg selv er en form for motstand. De utfører minnehandlinger som korsveier i påsken for å minnes sine kjære eller forskjellige spirituelle figurer. Å minnes er å føle med hjertet.
I dag er landsspørsmålet en av de største utfordringene for dette samfunnet. Imens det fortsatt er fare for ulovlige væpnede grupper som forårsaker fordrivelser, så har problemet med utvinningsindustri også ankommet. Selskaper innenfor gruvedrift, kvegdrift og palmeolje ønsker å operere i området. Disse selskapene lover utvikling, men utgjør en risiko for selvbestemmelsen til samfunnet og naturen. Fredssamfunnet forsvarer også sitt territorium mot en planlagt motorvei som går gjennom deres område, og som ifølge samfunnet mangler juridisk grunnlag. Motstanden har fremprovosert voldelige angrep og til og med drap på medlemmer av samfunnet.
Til tross for at samfunnet har blitt anerkjent og fått en offentlig unnskyldning fra Staten, samt beskyttelsestiltak fra Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, blir de utsatt for trusler, overvåking og trakasseringer. Dette inkluderer intimideringsforsøk for at de skal slutte seg til planene eller forlate området. Fredssamfunnet blir også isolert av at interessentene i regionen jobber for at sivilbefolkningen i området skal gå imot dem. Likevel opprettholder medlemmene sin fredelige motstandsbevegelse. De holder fast ved sine prinsipper om ikke-vold og nøytralitet, de forsvarer territoriet sitt, de støtter hverandre og synliggjør deres kamp overfor nasjonale og internasjonale organisasjoner. De vet at volden har endret form, men at risikoen fortsatt er der. Derfor møter de volden på sin måte: de forsvarer jorda, beskytter vannet, planter skog og holder ut i sitt prosjekt om et liv i fellesskap. Og til enhver tid med respekt for sitt prinsipp om ikke-vold.
Jorda dyrkes av familien og samfunnet. Hver familie har sin tomt, men det er fellesområder og felles aktiviteter der alle deltar. Matvarene eller matforsyningene fordeles mellom familiene etter behov, og overskuddet deles eller selges kollektivt. Inntektene fra kakao og andre produkter tillater dem å finansiere felles prosjekter. Denne modellen viser at samarbeid er sterkere enn egoisme. Dette gir også de unge arbeid, og de får en dagslønn slik at de kan hjelpe familien sin økonomisk. Dette skaper også et generasjonsskifte slik at samfunnet kan fortsette i mange år fremover.
På skolen lærer barna mye mer enn å lese og skrive. De lærer å leve i fellesskap og å stå imot. Fra de er små lærer de om sine rettigheter, deres folks historie og hvordan man tar vare på jorda. Jentene spiller også en sentral rolle. De deltar på skolen, hjelper til i jordbruket og i felles prosjekter, de styrer aktiviteter og tar vare på fellesminnene til samfunnet. De lærer å bli sterke, ansvarlige og beskyttere av sitt territorium. Kulturen, musikken, teateret, håndverket og det daglige minnet forvandler seg til en måte å utdanne, motstå og bygge tilhørighet. De er alltid åpne med barna, og skjuler aldri katastrofale hendelser eller noe relevant som har skjedd i samfunnet. Det er en del av å holde de historiske minnene i live.
Å være selvforsynt har ikke bare gitt mulighet til motstandsbevegelsen, men også å leve med verdighet. Selv under de vanskeligste tidene, da maten ikke kom og veiene var stengt, forsynte samfunnet seg selv med det de produserte. Deres diversifiserte grønnsakshager og avlinger sikret at ingen gikk sultne, noe som styrket deres politiske og økonomiske uavhengighet. Arbeidet på jordet forvandlet seg til en livsstil.
Freden dufter av kakao, våt jord og bondens verdighet.
Derfor, i Fredssamfunnet - La Comunidad de Paz de San José de Apartadó, handler ikke dyrking kun om mat, men om å dyrke livet, motstand og håp. Hver grønnsakhage, hvert kakaokorn, hvert klasserom, hver vandring gjennom minnene er en påminnelse om at fred er noe man bygger hver dag med kollektiv innsats, omsorg for jorden og forpliktelse til å beskytte samfunnet for fremtidige generasjoner. I dette samfunnet, hvor volden prøvde å utslette håp, fortsetter livet å vokse. Freden dufter av kakao, våt jord og bondens verdighet.
PBI har ledsaget Fredssamfunnet siden 1999.
I 2024 var to av lederne i Fredssamfunnet på besøk i Oslo. Les intervjuet med Yudis Alba Arteaga Guerra og José Roviro López Rivera her.
Se kortfilmen “Chocolate of Peace” om arbeid og livet i Fredssamfunnet San José de Apartadó her.